Mismodig farvel med en skatt av de sjeldne

hummer2

Hvor deilig er det ikke å leve når man sakte putrer fra åpent hav mot innsida av Skorpa i en åpen fjortenfoting. Dørken dekt av fisk. Fin fisk. Atlanterens duvende dønninger røskende i kjølen. Dønninger som løfter og senker ett fisketungt skrog som ei kork. Kahytta 2Fra bølgetoppene skimtes Trollheimens mektige fjell i øst. Evig ruvende. Hevet over liv og død. Vinterbleikt lys faller lavt fra vest. Dagen lir og i det vi runder odden inn fra Trondheimsleia tennes desember-kveldens første stjerne. Vi hutrer i hver vår overlevelsesdrakt. Jeg bytter ut ei stivfrossen hånd på gasshåndtaket, smiler til Magda og setter kursen mot duppende, oransje blåser. 

IMG_0132-5Kanskje blir det nykokt krabbe i Kahytta. Eller hummer. Nykokt til kvelds, her i vårt lille Nordmørske paradis.

Mens vi trekker hver vår teine lurer jeg på om det kan være slik at salt tidevann og havets kaldblodige skapninger strømmer inn i drømmene til den som sover nært åpent hav? 

Jeg tror kanskje det. Underbevisstheten fylles i hvert fall av krabber, kveite, hummer og breiflabb, hvert sekund jeg tilbringer her på grensa av det magiske. Tett på virkeligheten. Tett på det ekte. Tett på det evige. Tett på torsken som har svømt rundt i havet med kjeften på vidt gap uten å forandre seg i mer enn hundre millioner år. 

Vårt liv – ja hele menneskehetens eksistens – blir bare ett falmende stjerneskudd i desembernatta, sett i torskeperspektiv.IMG_1513 3

Vel inne i Vågen fortøyer mine snart søtti år gamle frosne fingre båten. Vi slenger fisken én og én opp i den gjenglemte balja som har stått og venta oss på bryggekanten. For kaldt å gjøre opp fisk ute i kveld. Vi basker med oss baljen de femti meterne opp til Kahytta som blunker varmt i mot oss med sine lune, lysende vinduer fra skrenten. 

Der har hun ligget siden 1886. Kahytta ble visst flytta dit på dugnad av tømmrer-kompisene til tømmermann Garberg. De stolte karene som med never av stål bygde båter på Mellomverftet. Den gang Norges største, nå museum. Kanskje er det på grunn av Garbergs evner som tømrer at den gamle dekkskahytta fortsatt er så velholdt, Så solid. 

Men hennes historie går lenger tilbake enn Garberg har jeg latt meg fortelle. Kahytta sto egentlig på en spansk skonnert som ingen lenger husker navnet på. En skonnert som etter en storm på midten av 1800-tallet ble stående fast på grunna ved Smøla. Akkurat slik så mange andre stolte skip har blitt liggende opp gjennom århundrene. Det er altså ei uværsnatt og et forlis – for sjøfolk og en båt langt, langt hjemmefra – for mer enn hundre og femti år siden, som er spiren til vårt paradis. 

kahytta_1900

Sømandshjemmet i Kranaveien i Kristiansund, med tre andre bygg nedenfor som er tilknyttet Mellemværftet. Disse er fra venstre: Materialbrygga, Fladsethbrygga og Garberg huset. Ellers så ser vi flere seilfartøy liggende ved Fladsethbrygga og materialbrygga. (Foto fra Nordmøre Museums fotosamlinger.)

Heldig for oss at det var akkurat ved Smøla, der er det langgrunt og lett å nyttiggjøre seg det som måtte ha overlevd av verdifullt materiale. Men planker og skipsbord som har gått ned en gang, kan aldri bli til skip og båter på ny. Det er noe alle vet.  Hvileløse sjøfolk på havets bunn vil så fort de ser sitt snitt trekke skuta til bunns for å finne hjem. Av den grunn ble Kahytta slept inn til Holmsfjæra i 1854, hvor hun i mer enn tredve år tjenestegjorde som kneipe og badehus for skoleungdom. Helt til nevnte tømmermann Garberg altså flytta den opp i skrenten – inne i det som i dag er Vågen – og begynte å bo der.

Kahytta ble i Garbergfamiliens eie helt til 2003, da kjøpte vi den. Nydelige, autentiske Vågen hadde i mellomtiden rukket å bli freda. Litt plunder hadde vi derfor med å få henne pusset opp til verdig standard for fritidsbolig anno vår tid, men med hjelp av dyktige arkitekter, en velvillig fylkeskonservator, en imøtekommende kommune og håndverkere med bunnsolid yrkesstolthet, har Kahytta blitt den perla vi drømte om. Ei perle vi nå ser oss akk så nødt til å gi slipp på. Hun fortjener noen bedre enn oss. Noen som kan bruke henne mer. Noen som kan seile henne inn i nye tider og fylle henne med latter, skrål og lukta av nykokt krabbe.

Farvel Kahytta. Farvel Kristiansund. Dere har vært gode mot oss. Vi vil aldri glemme dere. Takk.

Terje&Magda

(Om du skulle ha lyst å se nærmere på Kahytta, finner du prospektet her.)

Leave a Comment